Apropos referanser

Utgangspunktet for disse tankene er det Bjørn fortalte om en henvendelse han hadde gjort til et seniorkorps i Follo med forespørsel om de kanskje var interessert i å styrke saxofonbesetningen i korpset. Det viste seg da at de var usedvanlig glade for henvendelsen, og ville øyeblikkelig notere telefonnummeret, slik at de kunne ta kontakt så snart de mot formodning skulle trenge å supplere gruppen, eller om de, noe som var like usannsynlig, skulle bli så dårlig besatt at de kanskje måtte se seg om etter nødhjelp.

Det er alltid hyggelig å kjenne seg velkommen, og for at han riktig skulle forstå at korpset stod vidåpent for saxofonisten, ville de sette pris på om han kunne oppgi noen referanser. Det var visst noe de gjorde for å kunne forberede mottagelsen. Det er jo det referanser brukes til, er det ikke?

Men da jeg kjørte hjem fra den øvelsen, holdt jeg nesten på å kjøre av veien ved tanken på at jeg fortsatt ikke var bedt av Seniorkorpset i Drammen å oppgi referanser. Tenk om noen etter Bjørns fortelling skulle komme på den ideen å be om å få fremlagt referanser om tekniske ferdigheter på instrumentet! Og det er en selvfølge at referansene både for den ene og den andre kunne variere en del. Jeg sitter for eksempel i en etter min ringe forstand temmelig kompetent klarinettrekke. Der gjør jeg så godt jeg kan, og henger med etter beste evne. Og når evnen er mindre enn viljen, lar jeg fingrene hvile mens jeg teller hektisk for ikke å ha et lite ekstranummer etter siste takt!

Og mens jeg altså nesten kjørte av veien ved Travbanen, tenkte jeg på hvordan Øyvind ville svare når han fikk en henvendelse fra Kongsberg tradband om han kunne gi en referanse i forbindelse med at jeg hadde meldt min interesse for en overgang. Vel, ville vel Øyvind si, han gjør så godt han kan! Og der har du eksemplet på referansenes begrensede verdi. Det er en kjent sak at en medarbeider du gjerne vil bli kvitt, ofte kan vise til svært gode referanser. Så referanser er viktige, men du må være øvet i å lese mellom linjene!

Og det er ikke bare sånn individuelt at referanser er av betydning. Også et korps må tydeligvis kunne vise til referanser. Og når jeg betrakter de manglende tidspunkt for julekonsertene i Øyvinds gode oversikt, begynner jeg å lure på om referansene våre ikke har vært overbevisende nok for kommunens konsertansvarlige. Men så ser jeg av at det kanskje rett og slett er konsulenten som  mangler musikalsk kompetanse, og blir beroliget.

Men jeg er for eksempel sterkt i tvil om seniorkorpset hadde fått spille i Vilnius i sommer midt i den italienske musikkfesten, om ikke Sven Arne hadde hatt sine referanser. Kan dere se for dere at vi ikke hadde hatt stoler å sitte på utenfor Sankta Margreta kirken, når vinden pep mellom bordene på fortauskafeen, og notestativene måtte holdes fast samtidig med at vi måtte bla om til neste side? Rent ut sagt; - hvordan skulle vi ha fått all tilrettelegging uten Sven Arnes gode kontakter med ambassade og handelskammer?

Men jeg er allikevel sikker på at en liten video av den konserten, sammen med bilde av vårt medbragte og trofaste publikum, (alle 6!) ville være tilstrekkelig for å overbevise nye arrangører om korpsets enorme publikumsappell! Men først og fremst musikken, selvfølgelig, det er jo den det gjelder. Og det er vel kanskje derfor Jørn, vår dirigent med tilstrekkelig både kompetanse og mange referanser, ikke gikk videre med planene om å besøke sitt kjære Sicilia, etter at han hadde hørt et opptak av oss som han gjorde på en korpsøvelse. Men han kunne jo bare ha tatt en video av oss, og så lagt på lyden fra Marinemusikkens konsert med Erik Bye! Fake Music heter det! Ikke noe sensasjonelt med det!

Men vi har nok for øvrig hatt bedre anledninger for et godt opptak. Jeg tenker på konserten utenfor rådhuset i Vilnius, med rådhustorvet summende av mennesker i full travelhet. Men mens vi spilte, og særlig da vi spilte Prayer for Ukraina, ble det full stillhet, og vi opplevde hvordan musikken skaper fellesskap. Det er ikke så farlig om det summer rundt oss, når den musikken vi skaper, fører til en indre stillhet; noe ikke en gang støyen fra kjøpesentrenes Black Week kan ta fra oss.

Slik har vi et helt år bak oss; med samliv rundt stillheten og fellesskapet. Og slik har også dette året gitt oss referanser; både til musikken, og til hverandre. Derfor litt på forskudd; takk for i år; og helt til slutt: TAKK FOR MATEN, ØYVIND!

Drammen 21.12.23

Egil Olaussen