Juleavslutning i Seniorkorpset 12.12.22

Jeg har av og til smilt for meg selv når vi planlegger en konsert, og noen foreslår at vi skal spille noe de eldre liker. Og så kommer vi opp med titler som Bing Crosby’s White Christmas eller Jeg så mamma kysse nissen, eller noe Prøysen skrev på 50-tallet. Eller vi gir oss fullstendig over i de urealistiske drømmenes verden med You make me feel so young. For det var vel i fjor, eller kanskje året før det, at jeg følte meg so young, var det ikke?

Og plutselig går det opp for meg, og sikkert flere enn meg, at det er våre egne favoritter vi tar frem. Det er oss selv vi snakker om! Og jeg la merke til en replikk fra en av de unge Svelvikingene da vi gikk ut av de dørene som var litt sene med å slippe oss igjennom på Losjeplassen nå sist, - jeg vet forresten ikke helt om det egentlig var dørene som var sene, men han mente det kanskje var grunn til være redd han ble innelåst der! Og oppe på Hamborgstrøm oppdaget jeg for min del, mange eldre mennesker jeg syntes jeg dro kjensel på, - på min egen alder! Og så tenkte jeg litt alvorlig på hvor heldig jeg var som hadde ansiktet vendt mot publikum, og ikke mot orkesteret! Perspektiv, kalles det!

Tiden går, men musikken er tidløs, og derfor kan vi med stor frimodighet fortsatt spille Vera Lynn’s We’ll meet again, eller New Orleans klassikeren Just a closer walk with thee, som Trond synes passer så godt i en kirkekonsert. Ja, vi bør kjenne vårt publikum, og for sikkerhets skyld bør vi nok kjenne oss selv, ikke sant? Og vi er ikke dumme. Hadde vi vært dumme, hadde vi aldri spilt i korps; det er nå i alle fall min lille trøst! Vi er ikke dumme, og derfor spiller vi i korps! Og jeg gjentar det; - for eldre mennesker synes det er greit både å si, og høre noe to ganger!

Nå er snart enda et år gått inn i vår minnebok. Mandag etter mandag har vi sittet i idrettslokalet på Solbærælva, eller heter det Solbergelva? Vi får spørre de fra provinsen om det heter Svælvik eller Svelvik; og her nytter det ikke å spørre Åse fra Fana, for da reiser hun seg vel bare, legger høyre hånd på brystet og synger om en nystemt citar hun visstnok har i hende! Og vi kunne også spørre Arne eller Helge om det er Støperiiimusikken eller Støøøperimusikken som hadde konsert i Tangen kirke tirsdag kveld. Gutta fra Jernbanemusikken bryr seg vel ikke; de spiller jernbanegaloppen trofast i det samme sporet, uansett sporveksel, bortsett visstnok fra at de vurderer å skifte navn til «Togmusikken» for å sikre seg å være aktuelle! Og Astrid fra Toten gleder seg like mye hver gang «vi legger ut fra Toten, og vinke rørt farvel til Kapp» Men det kein væra tellefon åt dæ, Astrid; itte glømm det!» Men seniorkorpset består på tross av eller på grunn av alle dialekter; til og med Harstadværingan er representert. Øivind og Trond driver dessuten, som vi alle vet, medlemsverving på alle byens eldreinstitusjoner…

Men som sagt altså; enda et år, mandag etter mandag nyter vi det tidløse i musikken, og maten til Øivind, la dere forresten merke til at veggene i Stridsklev kirke ble gule i den voldsomme misunnelsen som steg opp i kirkebenkene da Trond fortalte om en helt vanlig øvelse?  Jeg hørte flere etter konserten snakket om å melde overgang fra veteran til senior, og i seniorkorpset har vi etter hvert fått en del kompetanse på flyttemeldinger fra Telemark til Buskerud! Men det er selvfølgelig fortsatt lenger fra Arendal enn Porsgrunn…

Helt til slutt takker tredjeklarinettisten helt ute på venstreflanken; - vanligvis forsøkt gjemt bak en søyle, for et trivelig år med seniorveteranpensjonistene, og ønsker alle en velsignet jul!

Drammen 12.12.22

Egil Olaussen